Straffetoll på kinesiskforedlet sjømat vil svekke etterspørselen etter norsk råstoff kortsiktig. Andre scenarioer gir norsk fiskelykke.

Av Egil Sundheim og Sigmund Bjørgo, Sjømatrådets utsendinger til USA og Kina. Først publisert i Dagens Næringsliv 17.05.2018.

Verdens handelssystem knaker i sammenføyningene. Handelskrig er som annen krig: Den rammer uskyldige parter, får utilsiktede konsekvenser og ender oftest i kollektivt tap.

I dag eksporterer vi sjømatproduktene våre til over 150 land over hele verden, og vi er så altfor godt kjent med konsekvensene av ulike handelsutfordringer. Norge er avhengig av en åpen og forutsigbar verdenshandel. Verdens handelsorganisasjons (WTO) regelverk gir klare spilleregler og gjør at konflikter håndteres på en forutsigbar måte.

«America First»-proteksjonismen er populær hos grasrota i Trumps kjerneområder. Effektene vil dog trolig få en boomerangeffekt, der kinesiske tilsvar hardt rammer de samme velgergruppene i form av fallende eksport og tilhørende inntekter. I det store og uoversiktlige bildet kan sjømatindustrien fort bli en brikke i det store handelspolitiske spillet.

De første varslene om at sjømaten kan stå for tur, fikk vi i april, da senator John Kennedy fra Louisiana oppfordret president Trump til å inkludere kinesisk kreps og reker på listen over straffetoll. Den republikanske senatoren la ikke skjul på sine motiver: Han ønsker å beskytte amerikanske rekefiskere fra kinesisk konkurranse.

Flere holder pusten, ikke minst aktørene i den amerikanske sjømatbransjen for øvrig. Kina er nemlig det viktigste eksportmarkedet for amerikansk sjømatnæring, og produkter som hummer, Alaskatheragra og laks finner veien til Kina.

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan kinesiske myndigheter vil reagere dersom Trump administrasjonen legger sjømathandelen på bordet. Kina er verdens desidert største kjøper, selger, produsent og konsumet av sjømat. Amerikanerne er svært avhengig av den kinesiske foredlingsindustrien.

I fjor kjøpte Kina 410.000 tonn sjømat fra USA, noe som utgjorde 28 prosent av USAs samlede sjømateksport. USA kjøpte 542.000 tonn sjømat fra Kina, men dette utgjorde kun 13 prosent av den totale kinesiske sjømateksporten.

Kinesisk straffetoll på amerikansk sjømat vil trolig kun få effekt for produktene som går til innenlandsmarkedet i Kina. Dette utgjør bare en liten andel av handelen, og på produkter som i begrenset grad konkurrerer med norske produkter. Men dersom amerikansk eksport til den kinesiske foredlingsindustrien blir gjenstand for straffetoll, vil dette få betydelige konsekvenser for hele det globale sjømatmarkedet.

Sjømaten vil da ikke lenger være attraktiv råvare for kinesisk foredlingsindustri. Amerikanerne vil i så fall se seg om etter alternative markeder, samtidig som den kinesiske foredlingsindustrien vil få akutt behov for råstoff.

I dette scenarioet vil kinesisk etterspørsel etter hvitfiskfisk fra store eksportørland som Norge og Russland øke, noe som kan drive prisene på norsk hvitfisk opp til nye høyder.

Dersom USA innfører tilsvarende straffetoll på sjømatprodukter fra Kina, vil effekten kunne slå motsatt vei. En stor andel norsk hvitfisk foredles i dag i Kina, og reeksporteres til USA. Straffetoll på kinesiskforedlet sjømat vil dermed kortsiktig redusere etterspørselen etter norsk råstoff til Kina.

Faller den første brikken i dette dominospillet, kan det ha store og uante konsekvenser for det globale markedet. Den kinesiske foredlingsindustriens globale posisjon kan bli truet, og etablering av foredlingsindustri i andre land kan skyte fart. Vi vil kunne oppleve flere direkte effekter i USA; for eksempel økt egentilførsel – noe som vil være i tråd med handelsminister Wilbur Ross sine ønsker.

Vi vil også kunne se åpninger for norske produsenter som fyller et kinesisk vakuum. USA importerer over 90 prosent av sitt konsum og er avhengig av import.

Konsekvensene av handelskrigen kan gi en ny maktbase i den globale handelen og foredlingen av sjømat. Det er sjeldent at kamphanene som står midt i handelskrigen, vinner. Det er liten tvil om at både USA og Kina begge vil tape stort.

Kanskje kan det kortsiktig dryppe noen smuler på dem som sitter på tilskuerbenken. Men i det lange løp er norsk sjømatnæring best tjent med en fri global handel, uten restriksjoner. Norge eksporterer over 95 prosent av vår sjømatproduksjon, vi er dermed spesielt utsatt for proteksjonisme. Dette har vi tidligere smertelig erfart effekten av, både i Kina og USA.