For ei uke siden kokte det godt rundt ørene på meg. Da var jeg beredskapsleder under årets kriseøvelse i Sjømatrådet. Klokka var akkurat passert 07 på morgenen da øvelsen startet med en tekstmelding fra vårt kontor i Kina. Innholdet i meldingen tydet på at vi burde «sette stab» som man ofte sier, eller det som i vår kriseplan heter å samle beredskapsgruppa.
En time senere hadde jeg denne gruppa foran meg til sitt første møte – og sju timer senere sitt siste. I mellomtiden, og gjennom evalueringen som fulgte, gjorde jeg og resten av organisasjonen viktige erfaringer om krisehåndtering.
Beredskapslederen leder møtene i beredskapsgruppa fordeler oppgaver og planlegger ressursbruk i organisasjonene. Den viktigste oppgaven er imidlertid å tenke langsiktig og holde det strategiske overblikket. Mye kan sies om denne rollen i en operativ organisasjon som en krisestab er. Det jeg opplevde som dagens største utfordring, var å ligge høyt nok i vannet.
Noe metaforisk vil jeg nemlig oppsummere dagen som et godt slag vannpolo. Du må holde deg øverst i vannet for å ha tilstrekkelig oversikt. Først da kan du tenke framover, og ikke bare løse utfordringen du står midt oppe i akkurat nå. Da har du beveget deg fra kortsiktig brannslukking til langsiktig omdømmebygger, en bevegelse som bør være ønskelig for enhver organisasjon i hardt vær. Delegering er derfor tvingende nødvendig i denne rollen, og med delegering følger tillit. Min største utfordring denne dagen, var å holde fingrene av fatet når jeg først hadde gitt fatet videre til noen andre. Skulle så gjerne sjekket nyhetsbildet selv, skulle kanskje skrevet noen kulepunkter til et budskap. Men alle disse «skulle så gjerne» tar minutter, som ikke finnes og som dermed ville gått på bekostning av det planmessige og mer langsiktige arbeidet.
En annen konsekvens av å miste oversiktsbildet, og minst like viktig for en virksomhet i krise, er at det samtidig blir vanskeligere å se mennesker som løser viktige oppgaver. Denne funksjonen er også svært viktig for en beredskapsleder. Hvem trenger avløsning etter å ha jobbet hardt i mange timer? Har jeg mannskap for en langvarig krise? Har alle spist og drukket nok? Og ikke minst: Er det noen som ser ut til å være så preget av situasjonen at jeg eller noen andre kan tilby en prat eller omfordele noen oppgaver. Dette er alle viktige spørsmål en leder må stille seg når organisasjonen står midt i en krise.
For, som det heter i et av de mest sentrale prinsippene i krisehåndtering: Mennesker må alltid komme først!
SKREVET AV: Geir Bakkevoll
