Fredag kveld er en festkveld for norsk sjømat i Paris. Med stolthet viser vi frem det beste havet byr på til kresne franske bloggere og journalister. 120 personer har møtt opp for å åpne det norske sjømathuset i hjertet av Europas matmekka. Entusiasmen og jubelen er til å ta og føle på under åpningen av «LAKS», og vi kan med glede klappe hverandre på skulderen over tilbakemeldingene fra bloggere, journalister og gjester.
Men gleden blir snart avløst av meningsløs skrekk og forferdelse. Etter at alle vår franske gjester hadde takket for seg får jeg en oppringning fra min mann som ser på nyhetene: det hadde vært skyting flere steder i Paris, og bare få kilometer fra der vi oppholdt oss.
For oss som bor i byen var det nok bare én tanke som slo inn: Charlie Hebdo! Skulle Frankrike igjen rammes av en slik tragedie? Lite visste vi på dette tidspunktet hvor ille det skulle bli.
For sikkerhets skyld blir våre gjester fra norsk fagpresse og vårt franske team som fremdeles er tilstede bedt om å komme seg raskt hjem og forholde seg i ro. Det samme gjorde jeg, til gjentatte oppringninger fra min mann som satt foran tv-en og så terroren bre seg utover byen. Var jeg snart hjemme?
Vi rydder og låser etter oss. Ute har den normale fredagskveldens yrende folkeliv opphørt, bare lyden av sirener og utrykningskjøretøy høres og ses. Vel hjemme bak låste dører med skoddene for vinduene blir det en søvnløs natt. Hva er i ferd med å skje? Situasjonen er grusom og veldig uoversiktlig. Hadde alle venner, kolleger og kontakter kommet seg i sikkerhet? Hadde de tatt gjerningsmennene? Overveldet av fjernsynsbildenes grusomme vitnesbyrd og den store fortvilelsen over all terror og drap vi har opplevd, er det likevel påkrevd å tenke; hva skjer nå med «LAKS»?
Utover natten blir det etter hvert veldig klart: dette er mye større en sjømaten, dette er et alvorlig og hjerterått angrep på alle våre fundamentale verdier. «LAKS» måtte stenges – av respekt for ofrene og alle de menneskene som hadde mistet sine, men også fordi franske myndigheter hadde gitt klar beskjed til pariserne om å holde seg innendørs. Her må vi bare tilpasse oss en situasjon helt utenfor vår kontroll.
Som representant for norsk sjømat i Frankrike er det tyngende, men også en lettelse at jeg i gryotta lørdag morgen gir beskjed til alle at «LAKS» skal stenge. Tynget fordi «LAKS» er en av bærebjelkene i strategien vi har bygget i Frankrike, lettet fordi det helt klart er riktig beslutning.
Helgen blir som en evighet. Vi følger myndighetenes sterke anbefaling om å bli innendørs, og dagene blir vekselvis fylt av telefoner og meldinger fra familie, venner og kolleger, nyheter fra hendelsene, fortvilelse, vantro og forsøk på å gjøre normale aktiviteter. Vi lever som i et vakuum mellom den kontinuerlige rapporteringen fra nattas grusomheter og det menneskelige behovet for å reise seg igjen etter rystende hendelser. Hverdagslivet handlinger blir viktigere enn de vanligvis er. Ikke for å glemme, ikke for å fortrenge, men rett og slett for å kunne klare å gå videre som enkeltmennesker - og som innbygger av Paris.
En stille lørdag avløses av en solrik søndag. Mange av byens parker åpner, flere og flere står frem i intervjuer og sier at de ikke ville la seg slå ned av terroren. Skolene skulle åpnes neste dag. Pariserne vil - og må stå opp, vekke byen til live igjen og finne tilbake til sine frie og glade liv.
Mandag morgen er Paris tilsynelatende tilbake i sin kjente rytme. Endeløse bilkøer, butikker som åpnes, knuffing i metroen, foreldre som haster til skole og barnehage med barna på slep, folk som tar en kaffe og croissant på byens kafeer. Vi hekter oss på hverdagslivet. Derfor er det også helt naturlig å gjenåpne «LAKS».
Det som skjedde i Paris fredag 13. november var mye større en sjømaten, men vi glemmer likevel ikke at vi er utsendt i sjømatens tjeneste. Vi skal heller ikke la oss skremme.
Over 40 av landets største blader, nettsider og blogger har annonsert åpningen av «LAKS». Prosjektet har med andre ord møtt en eventyrlig mottagelse før det i det hele tatt var åpnet. Bookingene til husets to restauranter strømmer nå inn. Journalistene bekrefter at de kommer til vår pressekveld. Opinionsledere stiller opp til møte med en fransk ernæringsekspert rundt temaet oppdrettslaks.
Terroren har ikke stoppet pariserne.
Den har ikke stoppet matgleden og interessen for norsk sjømat. Til tross for de ekstreme omstendighetene landet er oppe i, har vi god tro på at «LAKS» blir en suksess. Det kjennes også meningsfullt og riktig å ha et glede- og stolthetsprosjekt å lene seg til i ei vanskelig tid.
SKREVET AV: Maria Grimstad de Perlinghi