Jeg har de siste ukene bladd litt i det nye praktverket om Norges fiskeri- og kysthistorie. Og til de av dere som lurer på hva dere skal gi gode venner til jul, er det bare en ting å si: Kjøp historieverket!
En ting sitter igjen sterkere enn noe annet: Den framtidsretta tanken om våre felles ressurser i havet! Tanken er bare to år eldre enn Grunnloven og vårt frie og uavhendelige rike. Den er nøyaktig like gammel – og minst like sikker – som Norges Bank, tanken om at ressursene i havet er vår felles verdi, en kilde til vekst og velstand, som riktig forvaltet kan bli dypere og rikere år for år. For allerede i 1816 sa de norske stortingsmenn at «Fiskeriene er, og vil forhaabentlig stedse forblive, Norges vigtigste Guldgrube».
«Og Norges er det, Norges som sjømatnasjon, med ressurser som ikke er mine eller dine, hans eller hennes, men som ved en naturens lykke - bokstavelig talt - er blitt oss alle i allmenningen til del.»
Og en gullgruve er det i sannhet blitt.
År for år med stadig nye felt å vinne!
Da sa vi: Laksen må da ligge på toppen av sushi.
Nå ser vi!
Nå sier vi like klart: Kina bør da spise norsk torsk.
Når ser vi?
År for år med stadig mer gull å finne: Vi serverer baguette norvégienne til lunsjsultne franskmenn, klippfiskboller til portugisere som svinger innom puben etter jobb og balik ekmek til tyrkeres siste måltid – for dagen, vel å merke, for 61 milliarder kroner. Hvert år!
På ti år har vi mer enn fordoblet spanjolenes appetitt på bacalao fresco, ved å slette ut dype pannerynker hos bekymrede spanjoler som ser en fersk torsk for første gang, på lykkelaks i Singapore og på makrell som nytes så intenst i Japan, at de yngste av dem skriver brev til ambassaden og ber oss om aldri, aldri slutte å fiske makrell.
Gjennom villet, vedtatt og vellykket felles innsats.
For hvem er så disse vi, som har brukt disse 200 årene på å gjøre Stortingets ord til noe mer enn det som vil «forhaabentlig stedse forblive».
Er det fiskeren som daglig setter ut, oppdretteren som stadig setter bein? Er det han som tar imot og skriver seddelen på kaia? Er det hun som sitter på kontoret over og finner landet, kjøperen og tidspunktet som gir best pris. Er det vi i Sjømatrådet – som er til stede i markedet hun har funnet – eller landet hun skal finne om ett, tre og fem år? Er det politikeren som jobber internasjonalt for frihandel med dette landet?
«Ja, det er det. Det er alle disse, som legger stein på stein i byggverket sjømatnasjonen Norge. Like udelelig og uavhendelig som Grunnloven slår fast at vår sjømatnasjon er, like udelelig er æren for den eventyrlige vekst og framtid. Udelelig, fordi den ikke tilhører én. Udelelig, fordi den er felles for sjømatnasjonen Norge, der den ene bygger på den andres innsats. En i allerede mange år villet, vedtatt og vellykket felles innsats.»
Og i dette byggverket er bare grunnmuren reist. India venter, Afrika kommer. Da bygger vi videre.
Sammen – og alene.
Den enkelte bedrift i sjømatnæringen skal finne sitt rom, vokte over det – for de skal finne og skape gull for seg og sine. Vi skal bygge ut muren, slik at det kan komme nye rom, med nye bjelker, nye dører.
Altså sammen – og alene.
Ikke bare sammen – eller bare alene.
SKREVET AV: Terje E. Martinussen
