Sjømattanker, Sjømatrådets blogg

I USA spiser de lite fisk sammenliknet med nordmenn. De spiser imidlertid mer reker, krabber, blekksprut og skjell enn oss. I USA som i mange andre land, endres matvanene når folk blir eldre og får problemer med livsstilssykdommer som gjør at de må leve sunnere. Da blir sjømat et naturlig valg. Skal den spises hjemme må det være lettvint. Lettvint å kjøpe, lettvint å frakte hjem, lettvint å tilberede og lett å like. Dette betyr ofte at det ikke må «smake for mye fisk». Derfor er blant annet tilapia så populært. Dette vet jeg fordi Sjømatrådet nylig ledet en sesjon om pelagisk sektor på en stor konferanse for sjømatnæringen i USA. Der fikk jeg også anledning til å lytte og lære om amerikanske spisevaner, utviklingen i dagligvaremarkedet og påvirkningen av den økonomiske tilbakegangen på matmarkedene.

2013 var året verden for alvor fikk opp øynene for norsk laks. Aldri tidligere har smaken av Norge blitt verdsatt høyere enn i fjor. Min påstand er at det ikke er tilfeldig at fjoråret ble tidenes beste lakseår. Jeg er også overbevist om at etterspørselsveksten de neste 15 årene vil være langt sterkere enn de foregående. Fremtiden er lys for Norge og norsk laks.

I februar feirer den kinesiske delen av verden inngangen til et nytt år. Etter deres kalender går vi nå inn i hestens år. I Singapore hvor majoriteten av innbyggerne er singapore-kinesere, er det hester over alt. I løpet av noen få uker har byen gått fra å være full av glorete julepynt til å bli fullstendig hestegal. Rex Rodney ville blitt æresborger om han fortsatt levde og et hjem uten et hestemotiv på inngangsdøra er tydelig vis ikke et hjem.

På mandag presenterte jeg eksporttallene for 2013. Norge har aldri før solgt mer sjømat. Rekorden fra 2010 måtte se seg slått med flere milliarder. Det endelige tallet endte på eventyrlige 61 milliarder kroner.

Allerede ved utgangen av forrige måned kunne Norges sjømatråd melde at Norge hadde eksportert sjømat for 55 milliarder kroner så langt i år. Med det er rekorden fra 2010 allerede slått. Like over nyttår presenterer vi de samlede tallene for sjømateksporten i 2013, men jeg kan allerede si noe om hva som ligger bak disse tallene: Ei hardtarbeidende og stolt, tradisjonsrik og moderne sjømatnæring.

Fred på jord er utvilsomt bra. Jeg stemmer for, både for freden og for de som skaper den. Fred i lufta er imidlertid minst like viktig – og like lite selvsagt. Jeg oppfordrer Jagland og Nobelkomiteen til å rette blikket mot himmelen når de leter etter neste verdige vinner. Der oppe er freden ofte skjør og etter min erfaring svært alkoholoppløselig. Dette innlegget er en hyllest til heltene som jobber i flykabinen. På fly fra Skandinavia til Bangkok, og sikkert på de aller fleste flyruter til «Syden», må flyverter og flyvertinner tåle mye harselering fra folk i godt voksen alder. Og det meste virker å være relatert til alkohol.

Jeg var ikke tilstede da det hendte i 1985, men jeg kan likevel levende forestille meg scenene på hotellrommet i Tokyo. 10-12 nordmenn sto tett sammen rundt bordet. Dagen etter skulle de overbevise vertskapet om at den norske laksen var perfekt til sushi. Nå måtte de øve seg på å spise rå laks – uten å grine på nesen eller spytte den ut.

Every day we can read in newspapers how bad the economic frameworks are in some Southern European countries, among them Italy. But even though Italy, as several other countries, are struggling with their own challenges, you feel entrepreneurial culture, high skilled laborers as well as strong traditional craftsmanship. Italians are seen as creative and focused on style and quality. The manufacturing industry is ranked the second largest worldwide. Like in Norway, firms are mainly SMEs. They are very dynamic, strongly oriented to export and pioneers in collaborating to be stronger together. In fact clusters and associations are boosting firms’ performances.

Jeg tror at vi formes av miljøet vi vokser opp i, og i mitt oppvekstmiljø var folk stort sett hjemme til middag. Ikke bare på hverdager, men alle dager gjennom hele oppveksten. Folk i Tromsdalen på 70- og 80-tallet flyttet ikke rundt i verden. Riktig nok hadde bestekameraten min en far som jobbet i «verdens farligste yrke», som hans mor alltid understreket at fiskeryrket var, og en annen hadde en far som  seilte på det Indiske hav. Flytte gjorde en bare om en ble skilt, og det ble en jo stort sett ikke på 70- og 80-tallet.

Jeg får ofte spørsmålet «Hva gjør egentlig en fiskeriutsending i Norges sjømatråd?» Jeg skjønner at mange lurer på det. Organisasjonen er unik i verdenssammenheng. Norge er alene om å ha egen virksomhet som jobber internasjonalt på vegne av sjømatnæringen for å utvikle markedene. Sjømatrådet jobber for at norske sjømatbedrifters produkter skal øke i verdi. Vi finansieres av næringen og i dette ligger et stort ansvar. Men også store muligheter!

I Indonesia bor det svimlende 242 millioner innbyggere. Konsulentselskapet McKinsey anslår at 70 millioner av disse i dag tilhører «den konsumerende klasse», de som har råd til å kjøpe konsumvarer. Ekspertene tror denne gruppen vil være dobbelt så stor om bare sju år. Det betyr mye for produsenter av biler, air conditon-anlegg, luksusvarer, dagligvarer og selvsagt også for oss som jobber med sjømateksport.

En institusjon som Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) er viktig, og kommer til å bli enda viktigere, både for store og små selskap i norsk fiskeri- og havbruksnæring. Derfor gratulerer jeg NIFES med sine første ti år som selvstendig institutt, og jeg sier takk på vegne av Norges sjømatråd og norsk sjømatnæring.

I år fylte Buktafestivalen i Tromsø ti år. Som stolt samarbeidspartner var vi i Sjømatrådet enige om at dette krevde noen ekstra slag på den berømte stortromma.

I Fiskeribladet Fiskarens leder onsdag 24. juli kommer det en rekke feilaktige påstander om Norges sjømatråd og måten vi arbeider på som vi er nødt til å korrigere og besvare.

Idéhistoriker, journalist og forfatter Morten Strøksnes har i sine faste kommentarspalter i Nordlys, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad de to siste ukene servert ferierende nordmenn en rekke påstander om norsk laks, Norges sjømatråd og det han omtaler som «lakselobbyen».  Hvor Strøksnes henter sine påstander fra er ikke lett å vite, for kildevalget synes å være noe skiftende. I det ene øyeblikket er norske forskningsinstitusjoner, departement og etater en del av det Strøksnes kaller en «lakselobby»  man angivelig ikke kan stole på. I neste øyeblikk kan de samme forvaltningsorganene eller for den saks skyld den russiske veterinærtjenesten være gode kilder, men det er selvsagt når det passer til journalistens antagelser.

I en kronikk lørdag 6.juli tilkjennegir Morten Strøksnes sin egen forvirring  om norsk laks og ulike aktører i sjømatnæringen. Med utgangspunkt i sommerens debatt rundt Helsedirektoratets kostholdsråd, og med en teknikk hvor han argumenterer mot gamle påstander om oppdrettsnæringen, bidrar heller ikke Strøksnes til å redusere forvirringen. Men det var kanskje målet med kronikken?

For noen uker siden satt jeg bak en speilglassvegg i Taipei og lyttet til taiwanesiske forbrukere som fortalte om sitt forhold til sjømat. Litt av en opplevelse, for etter en time glemmer de fleste at det sitter noen der, og de mest forfengelige ordner på håret eller fikser litt på sminken i speilet som du sitter bak.

Siste semester av bachelorgraden i eksportmarkedsføring ved Universitet i Nordland har jeg tilbragt i Boston. I stedet for å sitte på skolen å lese om markedsføring, har jeg fått førstehånds erfaring på Sjømatrådets kontor i USA. Jeg kom hit med en del teori, men uten mye praktisk erfaring om markedsføring eller sjømat. Jeg hadde ikke engang smakt sushi før jeg kom hit, noe som nå er en favoritt! Læringskurven har vært bratt, og utfordringene har stått på rekke og rad. Det er ikke rent lite jeg har fått oppleve den lille tiden jeg har vært her, blant annet promotering av skrei i New York, og Nord-Amerikas største sjømatmesse her i Boston.

I dag ble stortingsmeldinga «Verdens fremste sjømatnasjon» lagt fram for Stortinget. Rammene kunne ikke vært bedre: Sjømatrådet rapporterer at nordmenn spiser fisk mer fisk hjemme. Og gledeligst av alt: Sjømatforbruket øker mest hos de yngste. Vi vet at det her skapes gode matvaner som ungdommen tar med seg videre i livet. Til glede for egen helse og for sjømatnæringa.

I november i fjor er jeg på vei til Stavanger for å møte et TV-team på 70 franskmenn, seks spente toppkokker og en håndfull norske og franske, strenge dommere. De er her for å lage en episode av det franske programmet der profesjonelle kokker kniver om tittelen årets Top Chef, som gir fulle restauranter for den unge kokken som vinner. Produsenten for Top Chef har valgt norsk sjømat som råvare og Norge som destinasjon når programmet for første gang skal ut av Frankrike.