Sjømattanker, Sjømatrådets blogg

Blant Indias 1.2 milliarder mennesker finnes 22.5 millioner potensielle forbrukere av norsk sjømat.

 Historien om grilling starter for ca 400 000 år siden når ilden ble oppfunnet. De eldste ildstedene kommer fra Kina og er funnet ved byen Zhoukoudian. Om det er dette området som er arnestedet for grilling skal ikke jeg ha noen formening om, men at grilling er blitt en folkesport i mange deler av verden er jeg derimot ikke i tvil om.

Høsten 2013 markerte starten på en utfordrende tid for den norske laksen i Frankrike. Og det var starten på tidenes norske fiskerisatsing i et utenlandsk marked.

Man skryter ikke begeistret av en italiensk matrett etter «mammas oppskrift» ved å kalle den «litt» norsk». Perspektivet må snus. Vi må lære italienerne å kjenne.

Har laksenæringa har hatt en lett reise? Mange vil kanskje påstå det, men realiteten er at godt omdømme, produktinnovasjon og utbygging av distribusjonskanalene har vært hovedårsakene for etterspørselsveksten for laks.

I Japan er det makrell til frokost, lunsj og middag. Den spises hjemme, på restauranter, på skoler og den er med i lunsjboksen på arbeidsplassene. Japanerne elsker den norske makrellen og siden vi startet eksport på midten av 80-tallet har det gått over 3.3 millioner tonn norsk makrell til Japan. Det er omtrent halvparten av all norsk eksport av makrell.

Å få muligheten til å jobbe ett år i sjømatens tjeneste samtidig som man skriver en master i spansk språk om begrepet bacalao kunne ikke ha klaffet bedre. Med utstasjonering i Madrid får jeg virkelig (fiske-) kjøtt på beina til å fylle en 80-siders lang studie om hva bacalao betyr og har betydd for den spansktalende verden.

Å få være med  havbruksnæringa og bidra til 14 millioner daglige øyeblikk med smaken av Norge, er en ære. Og gjør meg ydmyk og glad.

Omdømmearbeid er mer enn å pusse fasade. Konkret betyr det at å bygge omdømmet for kvalitetsmerket skrei innebærer mer enn å pynte fisken med et flott merke. Dypest sett handler det om mennesker. Om tillit, verdier og fellesskap. Gapestokken er derfor ingen bestevenn.

Noen historier er så gode at de kan fortelles om og om igjen. Noen hendelser er så begivenhetsrike, at selv om de inntreffer hvert år, så påkaller de våre forventninger. Vi blir aldri lei. Sånn er det med skreien.

2014 går mot slutten og med det avrunder vi snart et nytt sterkt sjømatår. Igjen melder både eksportører og vi i Norges sjømatråd om rekorder og aldri før har verdien av sjømateksporten vært høyere.

Jeg har de siste ukene bladd litt i det nye praktverket om Norges fiskeri- og kysthistorie. Og til de av dere som lurer på hva dere skal gi gode venner til jul, er det bare en ting å si: Kjøp historieverket!

Etter to og et halvt år som Norges sjømatråds utsending i Sørøst-Asia, er det på tide å vende hjem til Norge. Mens jeg har vært ute har jeg holdt opp et hundretalls laks og smilt med alle tennene jeg har fått utlevert, og det er ikke få, til pressefolk, bransjefolk og butikkunder over hele Asia. Det har vært som å spille med norsk landslagsdrakt hver dag.

Ingen lands sjømatnæring vet, eller har potensialet til å vite så mye om den globale sjømatkonsumenten, som den norske sjømatnæringen. Dette er et potensielt konkurransefortrinn i den globale kampen om forbrukernes gunst. Hvis vi optimaliserer bruken av kunnskapen, er vi langt på vei i å utløse vårt enorme konkurransefortrinn i forhold til andre sjømatnasjoner.

Britene spiser mye panerte hvitfiskprodukter. Likevel vil trolig veksten i det britiske sjømatmarkedet komme innen konsumklare produkter som fersk eller tint torskefilet. Tre tydelige tendenser antyder dette.

For oss i Sjømatrådet er det viktig å kjenne forbrukerne. En av de sentrale virksomhetsområdene våre er produksjon og formidling av informasjon om markeder og forbrukere. Og her sitter vi på gull. Men formidlingen av gullet er viktig. Ingen blir rikere av det dersom vi ikke deler. Folk må forstå hva vi snakker om. Dette er noe jeg jobber mye med i min hverdag: Å gjøre data tilgjengelig og forståelig for sjømatnæringa, bransjeorganisasjoner og myndigheter.

«Very clean», sa drosjesjåføren om Norge. Han hadde like før klinket til med en lang monolog om verdens mest kjente nordmann: Ole Gunnar Solskjær. Sjåføren kunne beskrive scoringskongens avgjørende mål i Champions League-finalen i 1999 i detalj. Nå briljerte taxi-onkel, det heter nemlig det i Singapore, med imponerende kunnskap om fjell, fjord og Norwegian salmon. Reklamen for norsk laks i utlandet må ha virket, for sjåføren var sikker på at laksen som kommer fra Norge er verdens beste. Da jeg fortalte at jeg var sendt til Asia for å markedsføre norsk laks, ble han så ivrig at han nesten kjørte oss ut i Singapore River.

Når en skal si noe om framtida, er det ofte nyttig å se på den nære forhistoria og trekke lærdom av den: Hva har skjedd og hvor sannsynlig er det at denne utviklinga vil fortsette?

Den norske «småttism’en» er kvelende, kjedelig og tar oss ingen vei. Tenk om vi gjorde mindre smått og ryddet rom for store ting? Bjørn Kjos i Norwegian kunne fortsette å fly mellom byer i Norge, men han og hans ansatte ville ikke bli bedre av å gjøre mer av det samme. Norwegian vinner bare kampen om markedsandeler ved å sette seg nye mål og prøve på det de ikke gjør fra før. Istedenfor å riste på hodet over sene fly fra Bangkok bør vi klappe for de som tør satse. Uten folk som Kjos blir det meste som før!