«Det kommer an på» i Kina

Av Sigmund Bjørgo, fiskeriutsending, Kina (saken var først publisert 1. mars)

Vi nordmenn er kjent for å like enten eller. Sort eller hvitt. Dag eller natt. I Norge lever vi i et oversiktlig samfunn der det er enkelt å forholde seg til omgivelsene.

Da jeg flyttet til Kina sommeren 2011 fikk jeg et tilbakevendende svar på nesten alt jeg spurte om; «it depends». Hva koster en skjorte? It depends. Hvor langt er det til restauranten? It depends. Hvem kan hjelpe oss med dette? It depends. Uttrykket ble alltid sagt i fullt alvor med en rynke mellom øynene. I min enkle verden måtte det vel være mer konkrete svar på rimelige enkle spørsmål? Men verden utenfor Steinkjer er litt større, litt mer kompleks og rett og slett litt mer komplisert.

En av de krevende dimensjonene i Kina er pris versus kvalitet. Det vanligste er å handle matvarene på såkalte «wetmarket». Den nærmeste norske beskrivelsen av dette vil være basar der det er mange ulike aktører som selger kjøtt, fisk, frukt og grønnsaker. Moderne dagligvarebutikker har inntatt Kina for lengst, og det siste tilskuddet er netthandel som nå er den raskest voksende kanalen. Pris og kvalitet varierer helt enormt og dersom du ikke følger med vil pris og kvalitet ikke henge sammen. Det er alltid noen råtne tomater som skal selges, og helst til høyest mulig pris. Og du kan kjøpe kjøtt til 50 kr kiloen, eller til 300 kr kiloen, eller wagyu biff til 1.300 kr kiloen. Innlandsfisk kan du kjøpe levende for 30-40 kroner kiloen, eller 70-80. Det kommer helt an på.

Fersk laksefillet kostet rundt 400 kroner kiloen i butikk da jeg sjekket sist uke. Det stod at laksen var fra Skottland, så kanskje var den fra Skottland. Går du på fiskemarkedet får du laksen for halve prisen, litt avhengig av hvor fersk den er og din forhandlingsevne. På nettet kan du bestille hjemkjørt lakse- sashimi for rundt 250 kroner kiloet. Hvorvidt den er fersk eller har vært fryst sies det ingenting om.

Sist søndag var jeg i en Carrefour butikk i Shanghai. Foran ferskfiskavdelingen sto en selger som prøvde å selge meg det han påsto var patagonsk tannfisk. Jeg motet meg opp og tok fisken i nærmere øyesyn. Den hadde form som en stor flatfisk, var trolig kveite eller noe lignende, kostet rundt 170 kroner kiloen og på pakningen sto artsnavnet «fersk fisk». Ingen sjanse i havet at dette var tannfisk, som er rundt i formen og koster minst 400 kroner kiloen. I frysedisken fant jeg endelig noe som kan ha vært torskefisk. På pakken stod det blant annet «Cod fillets» med engelsk tekst, men produktet viste at dette ikke var fillet men en god gammeldags kotelett. Om dette var atlantisk torsk som vi er vant med, eller fra Stillehavet, om det var lyr (Pollack) eller annen hvitfisk sto det ingenting om. Prisen var på snaue 170 kroner kiloen. Ved siden av lå et annet produkt som bortsett fra emballasjen så helt likedan ut. Den kostet under halve prisen. Begge hadde produktnavnet «Dyphavs torskebit».

Man må ha tungen rett i munnen når man driver forretning i Kina. Kvalitetsspennet er langt bredere enn hva vi er vant med i Norge og dette gir store muligheter for norske sjømatprodukter. Vi kan aldri konkurrere med kinesisk fisk på pris. Men vi har store muligheter til å konkurrere på kvaliteten og historiene til norsk sjømat. En avgjørende faktor er å overbevise de kinesiske forbrukerne om at produktet er ekte og faktisk kommer fra Norge. Treffer vi riktig er det knapt en begrensning for hva den kinesiske middelklassen er villige til å betale.

Så hva kineserne villig til å betale for norsk fisk? It depends!

SKREVET AV: Sigmund Bjørgo