Sjømattanker, Sjømatrådets blogg

Nå starter festivalsesongen i Norges sjømatråd. Vi har nemlig et knippe festivaler som vi samarbeider med. For oss er disse unike arenaer hvor vi når mennesker innenfor et avgrenset område som er åpne for nye, spennende erfaringer – og ikke minst smaker.

Jeg husker godt mitt første møte med Russland. Året var 1991, og Gorbatsjov hadde nettopp blitt kuppet av kommunister som ikke ønsket mer av hans perestroika og glasnost. Sovjetunionen eksisterte fortsatt, men det var kun måneder igjen før den største geopolitiske kollapsen i nyere tid fant sted.

Sammen med Eurofish har jeg reist fra sør til nord i Baltikum for å kartlegge hva som skjer med all den norske sjømaten som sendes fra Norge til disse landene. Det som slår meg etter ti dager på tur i regionen, er de store kontrastene, fra en hermetikkfabrikk i Riga drevet i bygninger fra sovjettiden, til et nytt lakserøkeri i Estland.

Den kinesiske kalenderen gir årene navn. Hvis jeg med respekt kan få bruke tradisjonen for å oppsummere året vi snart legger bak oss, vil jeg kalle 2012 for skreiens og sushiens år.

En av våre samarbeidspartnere ble nylig utsatt for nettfisking. Det høres kanskje relevant ut siden vi driver med sjømat, men det viste seg å være en lite hyggelig opplevelse.

Russland ble nylig medlem av verdens handelsorganisasjon (WTO), en god nyhet for sjømatnasjonen Norge, som i løpet av de ti siste årene har fått Russland som et av de største markedene. Hittil i år har det russiske markedet vokst med 18 prosent, drevet av en voksende etterspørsel for laks.

"Til tross for at torsken siden tidenes morgen har lagt grunnlaget for liv langs kysten vår, så er det alltid noe i veien for at vi skal sette pris på den. Enten er det for lite torsk, for små båtkvoter, eller så er det for mye torsk. Eller så er det for billig torsk. Hva skal egentlig til for at vi skal si oss fornøyd?"

For ei uke siden kokte det godt rundt ørene på meg. Da var jeg beredskapsleder under årets kriseøvelse i Sjømatrådet. Klokka var akkurat passert 07 på morgenen da øvelsen startet med en tekstmelding fra vårt kontor i Kina. Innholdet i meldingen tydet på at vi burde «sette stab» som man ofte sier, eller det som i vår kriseplan heter å samle beredskapsgruppa.

Dette uttalte jeg på NRK for noen år siden, og ble etterpå belønnet med plass i Sitatordboka og mye tyn internt på jobb.

Sjømatrådet er en kompetanseorganisasjon. Vår suksess står og faller på at vi kan det vi skal gjøre, og at vi evner å hente inn andres kunnskap når vi sjøl kommer til kort. Det betyr at å ansette folk er noe av det viktigst vi gjør, fra mitt ståsted som HR-direktør kanskje det aller viktigste.

For tredje gang på ett år har jeg besøkt USA. På flyet tilbake innser jeg at mange av bildene jeg tidligere hadde av Amerika i beste fall var svært unyanserte  og preget av det som blir presentert i media:

Siden jeg begynte i jobben min i april har jeg vært sulten. Sulten på ukrainsk mat som sild, dill, rødbetsuppe og potetpannekaker. Men aller mest sulten på kunnskap, for jeg skal kunne mer enn folk flest om matvaner i Ukraina. Jeg kan ikke lese meg til alt, jeg må også snakke med folk – og erfare selv.

For en måned siden hadde vi premiere på de nye filmene fra Godfisk, der kokken Tom Victor Gausdal lager pastalaks og Havets skattkiste.

I februar 2010 lagde vi våre første retningslinjer for hvordan vi som ansatte og merkevare skal bruke, og oppføre oss, i sosiale medier. Vi lagde et dokument som beskrev både hvorfor, hvordan og hva vi som selskap og merkevare skulle gjøre i sosiale medier.

Ser at det er mye fokus på orkanen «Sandy» i mediene i Norge og her kommer en liten statusrapport fra oss som befinner oss i området. Foreløpig er det ikke så ille her vi bor. Mye regn og vind i kastene, men det er forventet at det vil ta seg opp utover dagen. Skolen er stengt, folk oppfordres til å holde seg hjemme og butikkene er utsolgt for vann, lommelykter, batterier og mye annet.

Italia – en av verdens mest innflytelsesrike matnasjoner er nå også et av de raskt voksende markedene for norsk laks. Etter to dager i vakre Milano med planer for markedsføring av norsk laks i Italia på agendaen sitter jeg nå på flyet tilbake til Norge full av energi og med stor tro på en betydelig vekst de neste årene. Hvorfor har jeg denne troen?

Som ung lokalavisjournalist hadde jeg en redaktør som gjerne kom inn døra med armene over hodet mens han hoiet: «Bakkevoll, du må ta notater mens jeg snakker!». Et av mine favorittuttrykk, «Hold brillan», betyr omtrent det samme: Det du nå skal få høre, er både spennende og viktig, men så stort at du knapt tror det!

"Velkommen, jeg er deres dame her i Italia – sjømatnæringens egen representant som jobber bare for dere."

Omdømme er ikke noe du får, men noe du har. Slik har både du, jeg, bedriften vi jobber i og produktene vi omgir oss med et omdømme. For de som jobber med norsk sjømat er omdømmet til produktene fra havet avgjørende. Vi jobber for å styrke det og opplever tidvis at noen jobber for å rive det ned.

Så snart vi skrur på radio og TV og blar gjennom avisene om morgenen, overstrømmes vi av nyheter om den meget kritiske situasjonen som portugiserne nå er kommet i. At folket er hardt prøvd i den økonomiske krisen, synes ikke å være nok. Omtrent alt som kan gå galt, går galt, selv moder natur stritter mot: Dette året er det  historisk tørke, skogbranner og fall i jordbruksproduksjonen. Attpåtil har sardinfisket, som utgjør 70 prosent av det totale portugisiske fisket, slått feil og falt med 50 prosent.