Sjømattanker, Sjømatrådets blogg

Britene spiser mye panerte hvitfiskprodukter. Likevel vil trolig veksten i det britiske sjømatmarkedet komme innen konsumklare produkter som fersk eller tint torskefilet. Tre tydelige tendenser antyder dette.

For oss i Sjømatrådet er det viktig å kjenne forbrukerne. En av de sentrale virksomhetsområdene våre er produksjon og formidling av informasjon om markeder og forbrukere. Og her sitter vi på gull. Men formidlingen av gullet er viktig. Ingen blir rikere av det dersom vi ikke deler. Folk må forstå hva vi snakker om. Dette er noe jeg jobber mye med i min hverdag: Å gjøre data tilgjengelig og forståelig for sjømatnæringa, bransjeorganisasjoner og myndigheter.

«Very clean», sa drosjesjåføren om Norge. Han hadde like før klinket til med en lang monolog om verdens mest kjente nordmann: Ole Gunnar Solskjær. Sjåføren kunne beskrive scoringskongens avgjørende mål i Champions League-finalen i 1999 i detalj. Nå briljerte taxi-onkel, det heter nemlig det i Singapore, med imponerende kunnskap om fjell, fjord og Norwegian salmon. Reklamen for norsk laks i utlandet må ha virket, for sjåføren var sikker på at laksen som kommer fra Norge er verdens beste. Da jeg fortalte at jeg var sendt til Asia for å markedsføre norsk laks, ble han så ivrig at han nesten kjørte oss ut i Singapore River.

Når en skal si noe om framtida, er det ofte nyttig å se på den nære forhistoria og trekke lærdom av den: Hva har skjedd og hvor sannsynlig er det at denne utviklinga vil fortsette?

Den norske «småttism’en» er kvelende, kjedelig og tar oss ingen vei. Tenk om vi gjorde mindre smått og ryddet rom for store ting? Bjørn Kjos i Norwegian kunne fortsette å fly mellom byer i Norge, men han og hans ansatte ville ikke bli bedre av å gjøre mer av det samme. Norwegian vinner bare kampen om markedsandeler ved å sette seg nye mål og prøve på det de ikke gjør fra før. Istedenfor å riste på hodet over sene fly fra Bangkok bør vi klappe for de som tør satse. Uten folk som Kjos blir det meste som før!

I USA spiser de lite fisk sammenliknet med nordmenn. De spiser imidlertid mer reker, krabber, blekksprut og skjell enn oss. I USA som i mange andre land, endres matvanene når folk blir eldre og får problemer med livsstilssykdommer som gjør at de må leve sunnere. Da blir sjømat et naturlig valg. Skal den spises hjemme må det være lettvint. Lettvint å kjøpe, lettvint å frakte hjem, lettvint å tilberede og lett å like. Dette betyr ofte at det ikke må «smake for mye fisk». Derfor er blant annet tilapia så populært. Dette vet jeg fordi Sjømatrådet nylig ledet en sesjon om pelagisk sektor på en stor konferanse for sjømatnæringen i USA. Der fikk jeg også anledning til å lytte og lære om amerikanske spisevaner, utviklingen i dagligvaremarkedet og påvirkningen av den økonomiske tilbakegangen på matmarkedene.

2013 var året verden for alvor fikk opp øynene for norsk laks. Aldri tidligere har smaken av Norge blitt verdsatt høyere enn i fjor. Min påstand er at det ikke er tilfeldig at fjoråret ble tidenes beste lakseår. Jeg er også overbevist om at etterspørselsveksten de neste 15 årene vil være langt sterkere enn de foregående. Fremtiden er lys for Norge og norsk laks.

I februar feirer den kinesiske delen av verden inngangen til et nytt år. Etter deres kalender går vi nå inn i hestens år. I Singapore hvor majoriteten av innbyggerne er singapore-kinesere, er det hester over alt. I løpet av noen få uker har byen gått fra å være full av glorete julepynt til å bli fullstendig hestegal. Rex Rodney ville blitt æresborger om han fortsatt levde og et hjem uten et hestemotiv på inngangsdøra er tydelig vis ikke et hjem.

På mandag presenterte jeg eksporttallene for 2013. Norge har aldri før solgt mer sjømat. Rekorden fra 2010 måtte se seg slått med flere milliarder. Det endelige tallet endte på eventyrlige 61 milliarder kroner.

Allerede ved utgangen av forrige måned kunne Norges sjømatråd melde at Norge hadde eksportert sjømat for 55 milliarder kroner så langt i år. Med det er rekorden fra 2010 allerede slått. Like over nyttår presenterer vi de samlede tallene for sjømateksporten i 2013, men jeg kan allerede si noe om hva som ligger bak disse tallene: Ei hardtarbeidende og stolt, tradisjonsrik og moderne sjømatnæring.

Fred på jord er utvilsomt bra. Jeg stemmer for, både for freden og for de som skaper den. Fred i lufta er imidlertid minst like viktig – og like lite selvsagt. Jeg oppfordrer Jagland og Nobelkomiteen til å rette blikket mot himmelen når de leter etter neste verdige vinner. Der oppe er freden ofte skjør og etter min erfaring svært alkoholoppløselig. Dette innlegget er en hyllest til heltene som jobber i flykabinen. På fly fra Skandinavia til Bangkok, og sikkert på de aller fleste flyruter til «Syden», må flyverter og flyvertinner tåle mye harselering fra folk i godt voksen alder. Og det meste virker å være relatert til alkohol.

Jeg var ikke tilstede da det hendte i 1985, men jeg kan likevel levende forestille meg scenene på hotellrommet i Tokyo. 10-12 nordmenn sto tett sammen rundt bordet. Dagen etter skulle de overbevise vertskapet om at den norske laksen var perfekt til sushi. Nå måtte de øve seg på å spise rå laks – uten å grine på nesen eller spytte den ut.

Every day we can read in newspapers how bad the economic frameworks are in some Southern European countries, among them Italy. But even though Italy, as several other countries, are struggling with their own challenges, you feel entrepreneurial culture, high skilled laborers as well as strong traditional craftsmanship. Italians are seen as creative and focused on style and quality. The manufacturing industry is ranked the second largest worldwide. Like in Norway, firms are mainly SMEs. They are very dynamic, strongly oriented to export and pioneers in collaborating to be stronger together. In fact clusters and associations are boosting firms’ performances.

Jeg tror at vi formes av miljøet vi vokser opp i, og i mitt oppvekstmiljø var folk stort sett hjemme til middag. Ikke bare på hverdager, men alle dager gjennom hele oppveksten. Folk i Tromsdalen på 70- og 80-tallet flyttet ikke rundt i verden. Riktig nok hadde bestekameraten min en far som jobbet i «verdens farligste yrke», som hans mor alltid understreket at fiskeryrket var, og en annen hadde en far som  seilte på det Indiske hav. Flytte gjorde en bare om en ble skilt, og det ble en jo stort sett ikke på 70- og 80-tallet.

Jeg får ofte spørsmålet «Hva gjør egentlig en fiskeriutsending i Norges sjømatråd?» Jeg skjønner at mange lurer på det. Organisasjonen er unik i verdenssammenheng. Norge er alene om å ha egen virksomhet som jobber internasjonalt på vegne av sjømatnæringen for å utvikle markedene. Sjømatrådet jobber for at norske sjømatbedrifters produkter skal øke i verdi. Vi finansieres av næringen og i dette ligger et stort ansvar. Men også store muligheter!

I Indonesia bor det svimlende 242 millioner innbyggere. Konsulentselskapet McKinsey anslår at 70 millioner av disse i dag tilhører «den konsumerende klasse», de som har råd til å kjøpe konsumvarer. Ekspertene tror denne gruppen vil være dobbelt så stor om bare sju år. Det betyr mye for produsenter av biler, air conditon-anlegg, luksusvarer, dagligvarer og selvsagt også for oss som jobber med sjømateksport.

En institusjon som Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) er viktig, og kommer til å bli enda viktigere, både for store og små selskap i norsk fiskeri- og havbruksnæring. Derfor gratulerer jeg NIFES med sine første ti år som selvstendig institutt, og jeg sier takk på vegne av Norges sjømatråd og norsk sjømatnæring.

I år fylte Buktafestivalen i Tromsø ti år. Som stolt samarbeidspartner var vi i Sjømatrådet enige om at dette krevde noen ekstra slag på den berømte stortromma.

I Fiskeribladet Fiskarens leder onsdag 24. juli kommer det en rekke feilaktige påstander om Norges sjømatråd og måten vi arbeider på som vi er nødt til å korrigere og besvare.

Idéhistoriker, journalist og forfatter Morten Strøksnes har i sine faste kommentarspalter i Nordlys, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad de to siste ukene servert ferierende nordmenn en rekke påstander om norsk laks, Norges sjømatråd og det han omtaler som «lakselobbyen».  Hvor Strøksnes henter sine påstander fra er ikke lett å vite, for kildevalget synes å være noe skiftende. I det ene øyeblikket er norske forskningsinstitusjoner, departement og etater en del av det Strøksnes kaller en «lakselobby»  man angivelig ikke kan stole på. I neste øyeblikk kan de samme forvaltningsorganene eller for den saks skyld den russiske veterinærtjenesten være gode kilder, men det er selvsagt når det passer til journalistens antagelser.