Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg digger Sjømatrådet.
Av Anette G. Zimowski, kommunikasjonsrådgiver i Sjømatrådet. Denne kronikken ble først publisert hos Fiskeribladet Fiskaren, torsdag 12. juli.
Debatten om hvorvidt Norges sjømatråd har livets rett, om det vi gjør er riktig bruk av næringens midler, har rast gjennom min relativt korte tid som kommunikasjonsrådgiver i Sjømatrådet. Jeg har undret meg over hvor denne debatten i det hele tatt kommer fra, for meg virker den helt ulogisk.
Sett fra en skarve kommunikasjonsrådgiver i en inhabil posisjon, er livet på innsiden av Sjømatrådet svært annerledes enn det som portretteres av noen få, men høylytte kritikere, samt media. Ideen om høy champagnefaktor er for oss helt absurd. Personlig har jeg aldri jobbet med mer dedikerte, dyktige og engasjerte kolleger.
Januar 2017 sa jeg opp en kommunikasjonslederstilling i London, pakket flyttelasset, og tok med meg mann og barn til Tromsø. Jeg hadde fått drømmejobben i Sjømatrådet. Ett og et halvt år senere føler jeg det fortsatt på samme måte, men jeg har fått erfare at det finnes noen som har høylytte og krasse meninger om den jobben vi gjør.
Som den Londonsnobben jeg var blitt etter 13 år i storbyen, var jeg nok litt forutinntatt over hva slags arbeidshverdag og kompetansemiljø jeg kom til å få når jeg flyttet til det kalde nord. I ettertid gremmes jeg over at jeg i det hele tatt hadde slike tanker.
Anette G. Zimowski, kommunikasjonsrådgiver Norges sjømatråd.
Etter mange år i et internasjonalt arbeidsmiljø, i et selskap med over 360,000 ansatte, var det i Tromsø jeg ble en del av en organisasjon i verdensklasse. Jeg mener at den arbeidskapasiteten og det aktivitetsnivået som de om lag 60 ansatte i Sjømatrådet presterer hver eneste dag, ikke har sidestykke. Hvorfor det? Jeg tror det kommer fra en underliggende tro på at det vi gjør er viktig, både for norsk sjømatnæring og nasjonen Norge. Det nytter ikke å ha verdens beste sjømat om verden ikke vet det. Folk skal ønske å betale mer for sjømaten fordi den er norsk.
Jeg har vært så heldig at jeg gjennom min jobb har fått reist sammen med representanter fra næringen til flere av våre viktigste sjømatmarkeder det siste året. Da ser man kanskje tydeligst effektene av den jobben som gjøres av dem som arbeider ute i markedene, med støtte fra et dedikert team hjemme i Tromsø. Ikke bare med opphavsmarkedsføring, men også markedsadgang, markedsinnsikt og kommunikasjon.
En ekstern studie på bruken av markedsmidlene har vist at næringen får svært god avkastning på det som investeres gjennom fellesordningen med Sjømatrådet. Jeg mener det er ønsketenkning å tro næringen kan oppnå like mye gjennom å ta markedsarbeidet som enkeltaktører. Det ser man nå når andre sjømatnasjoner etablerer lignende organisasjoner på vegne av fellesskapet, med Sjømatrådet som inspirasjon.
Dere skal vite at hver og en som jobber her i Sjømatrådet er dypt dedikert til å jobbe for den norske sjømatnæringen. Dette er mye mer enn bare en jobb. Selvsagt skal næringen ha meninger om hvordan fellesskapsmidlene investeres, men fremstillingen i media virker ofte for oss på gulvet både demotiverende og urettferdig. I møte med næringsaktører oppleves det heldigvis ikke som om kritikken er representativ for hva de aller fleste mener og føler om Sjømatrådets arbeid. Vi får mye ros, og etter et tøft år med omorganisering, nedbemanning og kritikk, er slikt svært velkomment.
Halvor Hansen fra Halvors Tradisjonsfisk sa i et nylig intervju i Fiskeribladet at Sjømatrådet nå burde få arbeidsro, og det må jeg innrømme hadde vært deilig. Vi har mye vi skal gjøre, mange munner å mette med verdens beste sjømat, og vi vil helst bruke energien og kapasiteten vår på å vinne verden for norsk sjømat.
