En klippfiskkasse og en gammel gitar i São Paulo

Historien om hvordan norsk klippfisk ble den mest populære i Brasil

På veggen i den ærverdige gitarbutikken "Del Vecchio" i São Paulo i Brasil pleide det å henge en litt morken plankebit som det sto "Ålesund-Norge" på. Plankebiten stammet fra en gammel klippfiskkasse. Både kassene, klippfisken og gitarene ble viden kjent for sin høye kvalitet. 

I 2024 var det 202 år siden Brasil ble en selvstendig stat, etter flere hundre år med portugisisk styre. Det er nesten like lenge siden, nærmere bestemt 182 år, at den kommersielle handelen mellom Norge og Brasil så dagens lys.  

I dag er Brasil Norges desidert viktigste handelspartner i Latin-Amerika. Det hele startet med klippfisk. Og med kaffe. 

I dag er Brasil også Norges nest største klippfiskmarked. I 2023 eksporterte Norge over 19 000 tonn klippfisk til Brasil. Verdi: mer enn 1,3 milliarder kroner. Samtidig er Brasil det landet vi importerer mest kaffe fra, rundt 14 -15 000 tonn per år ifølge Statistisk sentralbyrå. 

Hellig bacalhau 

Klippfiskkassene skulle bli viktige både for Del Vecchios gitarer og for norsk klippfisk i Brasil. For å skjønne hvordan det har seg, må man grave dypt ned i historien. Men først: 
Norsk klippfisk er en svært viktig del av brasilianske tradisjoner og matkultur. "Bacalhau" som de kaller den, hører spesielt med til feiring, høytid og fest, når familie og venner samles for å hygge seg rundt et felles bord. For mange er den nærmest hellig, slik som en ung person fra São Paulo uttrykker det, i forbindelse med påskemåltidet. 

"Sacred", eller hellig, er kanskje et sterkt ord på norsk, men det blir ikke feil å si at brasilianernes bacalhau spises med andakt. For den har dype røtter i kulturen og bringer frem gode assosiasjoner og minner. Minner om portugisiske røtter, bestemors egen oppskrift og fine stunder med dem man har kjær. Her beskrevet av en annen person som deltok i undersøkelsen: 

Gitarer og klippfisk 

I 2022 stengte dessverre instrumentbutikken Del Vecchio dørene for aller siste gang. Da hadde de produsert og solgt håndlagde gitarer, banjoer og mandoliner og andre strengeinstrumenter siden 1902. Instrumentene er fortsatt kjent for sin vakre klang og for den høye kvaliteten på materialene som ble brukt i produksjonen. Det var kanskje derfor de kunne holde på i over 120 år. 

Norge har eksportert klippfisk til Brasil i over 180 år. Den norske klippfisken er kjent for sin høye kvalitet og som den "originale bacalhau". Det er nok en viktig grunn til at klippfisk fra Norge fortsatt er en av de mest populære og foretrukne varianter av klippfisk. 
Både klippfisken og flere av Del Vecchios gitarer kan på mange måter takke kloke hoder fra nordvest-kysten av Norge for sitt gode navn og rykte.

 
Starten 

Klippfisk er saltet og tørket fisk. Det latinske ordet "bacalhau" eller "bacalao" betyr egentlig "torsk", som var den arten som opprinnelig ble benyttet til å lage klippfisk. I dag er det også vanlig å lage klippfisk av hvitfiskarter som sei, lange og brosme. 

Klippfisk er ikke en norsk oppfinnelse. Den har sine tidligste røtter fra baskerne i Nord-Spania. De benyttet seg trolig av konserveringsmetoden så langt tilbake som til 1200-tallet, altså lenge før Christopher Colombus oppdaget Amerika. 
Baskerne oppdaget de rike torskefeltene utenfor Newfoundland. På gamle kart ble området kalt "Terra del bacalao". 

På veien over havet hadde de med seg tønner med salt, slik at torsken skulle holde seg under hele den lange seilasen tilbake til Europa. 
Senere rapporteres det om at fiskere fra både Portugal, Skottland og nordlige deler av de britiske øyer også benyttet seg av metoden med både salting og tørking av fisken. Den saltede torsken la de ut over klippene. Så gjorde sol, varme og vind resten av jobben. 

I hundreårene som fulgte skulle sjøveien mellom det nordamerikanske kontinentet og Europa bli ganske så trafikkert, i alle fall etter datidens standard. En fiskebåt kunne ta flere turer frem og tilbake over Atlanteren i løpet av et år. Vi kan bare tenke oss strabasene, farene, bølgene, kulden, vinden og uværet! Risikoen var høy, men mat måtte folk ha. 

Og det var nettopp jakten på mat og midler til livets opphold som drev dem. Her snakker vi om århundrer preget av føydalsamfunn, enorme sosiale forskjeller, langvarige kriger, pest, nød og fattigdom. Å returnere til hjemlandet med båten fylt med fisk handlet om å være eller ikke være for mange mennesker.

Fattigmannskost

På den tiden da europeerne reiste over Nord-Atlanteren etter torsk var klippfisken ansett som fattigmannskost, men ikke bare. For under reformasjonen på 1500-tallet innførte den katolske kirken strenge diett-regler for hva man kunne gjøre og spise eller ikke spise under kirkelige helligdager og fasteperioder – og dem var det mange av.
 
Sex ble forbudt, kjøtt ble forbudt. Fisk derimot, var tillatt. 
Så hva skulle folk ellers gjøre rundt høytidene, annet enn å samles rundt bordet og spise fisk? Og nettopp klippfisk var et rimelig og relativt tilgjengelig alternativ for mange mennesker i katolske land.  

Enkelt sagt, slik gikk det til at klippfisken ble mer enn bare viktige proteiner for de ubemidlede. Den ble i tillegg noe folk spiste rundt fridager og helligdager når familie og venner skulle feire. Klippfisken ble rett og slett en viktig tradisjon. 

Så da den portugisiske immigrasjonen til Brasil skjøt fart på 1800-tallet, tok innvandrerne selvfølgelig med seg sine mattradisjoner til sitt nye hjemland. 

Det skulle likevel ta mange år før Del Vecchio satte i gang gitarproduksjonen, og den norske klippfisken fikk innpass på det brasilianske markedet. 

"Klippfiskkjerringer"

Dette er en «klippfiskkjerring». Det var det de ble kalt, de mange kvinnene som bidro til det norske klippfiskeventyret langs Mørekysten. Bildet er fra begynnelsen av 1900-tallet og viser hvordan fisken ble lagt på svabergene, eller klippene, til tørking. Derav det norske navnet klippfisk. 

På denne tiden hadde hjertet av klippfiskproduksjonen flyttet seg til Norge. For tro det eller ei, folk drev med overfiske også i riktig gamle dager, men langs norskekysten bugnet det av stor og glinsende torsk i havet. Dessuten ga den lange nordvestkysten med svaberg, klipper og mye vind, gode tørkeforhold. 

Allerede fra 1500- og 1600-tallet foregikk det en viss produksjon og handel med klippfisk i Norge, og da spesielt i Kristiansund. På 1600- og 1700- tallet var det først og fremst hollendere, og senere skotter, som sto for den norske klippfisk-businessen. 

Fisken ble hentet av søreuropeiske seilskuter og fraktet til land som Spania, Portugal og Italia.  

Det betyr at klippfisk er en av Norges første eksportvarer. Lenge etter tørrfisken som kjent, men lenge før både trelast, olje, gass og laks. 

Det var likevel ikke før godt utpå 1800-tallet at den norske klippfiskeksporten tok av. Kombinasjonen av naturgitte fordeler og driftige forretningsmenn skulle føre til at den saltede og tørkede torsken fikk stor økososial betydning for byer som Kristiansund og Ålesund.

Forretningsmennene tjente penger, mye penger, og eksporten sørget for skoler, kirker, infrastruktur og mat på bordet til alle klippfisk-kjerringene og tusenvis av andre mennesker. 

Nordstjernen 

Dette er skonnerten Nordstjernen. Seilskuta symboliserer starten på den kommersielle handelen mellom Norge og Brasil.  

Skuta kastet loss i Trondheim i november 1841. I januar 1842 ankom hun Rio de Janeiro, med det som betegnes som den aller første lasten med norsk klippfisk til Brasil. Ifølge skipsloggen var skuta lastet med nesten 1000 bunter og 30 kasser med klippfisk, og vekten var rundt 3600 tonn. I tillegg fraktet båten kornbrennevin, poteter, tjære og treverk. 

Som returladning fikk Nordstjernens kaptein, Johan Marstrand fra Kristiansund, ordre om å kjøpe kaffe for trondheimske handelshus. Skipperen skulle også skaffe prøver av jacarandatre, gult puddersukker og bomull, samt andre artikler som kunne være av interesse, som for eksempel rom til de voksne og eksotisk frukt til barna. 

Returlasten førte til starten på en stor sukker- og kaffeimport til Trondheim, i regi av Nordstjernens eier på den tiden, Hans Peter Jenssen. 

Jenssen & Co ble senere agent for store eksportfirmaer i Brasil, og sjefen sjøl opprettet bank- og finanstjenester for "finansiering av oversjøiske affærer". Han ble etter hvert også både spansk og brasiliansk konsul, men det er en annen historie. 

Klippfiskfiasko 

Turen over havet fra Trondheim til Rio tok 61 dager. Skipper Marstrand, hans mannskap på åtte, treverket, brennevinet, tjæren og klippfisken måtte tåle kulde, vind, bølger og sjøsprøyt på første del av reisen. Hete, regn og fuktighet var deres faste følgesvenn den siste delen av turen. 

Hete og fuktighet var ikke spesielt gunstig for klippfisken, for å si det sånn. Den tok til seg fukt, den ble myk, og midd og annet utøy trivdes godt i fiskekjøttet. Kvaliteten ved ankomst til Rio var rett og slett ikke mye å rope "hurra" for, og prisen de fikk for klippfisken ble deretter.  

Nå var ikke den norske klippfisken alene om sin dårlige kvalitet. Lenge før Nordstjernens klippfisk-jomfrutur gaflet de portugisiske immigrantene allerede i seg klippfisk med tvilsom smak og konsistens, fraktet av skuter fra blant annet Canada og Newfoundland. 
 
Uansett, etter hjemturen til Trondheim i april 1842 ble det ingen ny Brasil-tur på Nordstjernen på flere år. I stedet seilte flere andre skuter til Rio, både fra Kristiansund, Bergen og Ålesund, med samme ærend og med mer eller mindre samme resultat: Klippfisken var av dårlig kvalitet ved ankomst. 

Emballasjespørsmålet var rett og slett ikke løst! 

Industriell revolusjon

Hvor gammel den litt morkne plankebiten på veggen hos Del Vecchio kan ha vært, vites ikke. Men én ting vet vi, og det er at instrumentprodusenten brukte materialer fra norske klippfiskkasser i sin gitarproduksjon.  
 

Videre vet vi at det skjedde en aldri så liten revolusjon med de norske klippfiskkassene på midten av 1800-tallet. En revolusjon som ga Norge et forsprang på det brasilianske klippfiskmarkedet, og som senere skulle komme til stor nytte for instrumentmakerne hos Del Vecchio.  

På midten av 1800-tallet var også den industrielle revolusjonen godt i gang. De teknologiske nyvinningene ledet blant annet til et stort sprang i kunnskapen om bearbeiding av metaller. Man ble i stand til å produsere tynne plater av stål og tinn. Det var nettopp dette som skulle løse problemene med langtransporten av klippfisk for de norske forretningsmennene.  

Nøkkelen til suksess

Det har vært mange aktører i klippfiskhandelens og -produksjonens tidlige historie. Noen av dem skiller seg markant ut, slik som Nicolay H. Knudtzon. 

Han var en ubestridt ener i Kristiansunds næringsliv gjennom store deler av 1800-tallet. Knudtzon hadde rikelig med forretningsteft og penger, han hadde kunnskap, han hadde kontakter og han hadde store planer om å løse klippfiskens emballasjeproblematikk. Kristiansunderen hadde et mål om å vinne et kjøpekraftig nytt marked med en kvalitetsvare ment for velbemidlede mennesker som betalte godt.

Han lyktes.

I samarbeid med leverandører og oppfinnere, ble han en av de første til å pakke klippfisken på en ny og revolusjonerende måte. I 1850 seilte briggen hans "Catharina" til Rio de Janeiro med klippfisk pakket i godt plomberte og blikkforede trekasser.  

De nye kassene ble nøkkelen til suksess. Klippfisken ankom Brasil fin og fersk, og av beste kvalitet. Kvaliteten til "bacalhau da Noruega" skulle senere bli svært ettertraktet, særlig blant fiffen.

Det skal nevnes at det var noen humper og omveier på ferden, men med emballasjeproblemet løst, ble det etter hvert norsk klippfisk som dominerte på det brasilianske markedet.

Klippfisken fra Newfoundland ble mer eller mindre danket ut hva angikk smak og konsistens, senere også hva angikk mengde. Det sier ikke lite, for på midten av 1800-tallet kjøpte Brasil 95 prosent av klippfisken sin fra Newfoundland. 

1850 ble året som innledet en ny epoke, ikke bare for Kristiansund som da var den ledende klippfiskbyen i Norge, men for norsk klippfisk overhodet. 

I tiårene som fulgte var det flere eksportører som kastet seg på, og flere skip som seilte over Atlanteren - ikke bare til Rio, men også til Karibia og andre søramerikanske land, med klippfisk i nye og moderne kasser. Samtidig var ikke bare kassene, men også skipene blitt modernisert. Det gjorde overfarten raskere. Det som før hadde tatt 61 dager til Rio tok nå 51 dager. 

Med emballasjeproblemet løst, bestemte Knudtzon seg også for å satse på Peru. I 1890 skriver han om kassenes evne til å bevare klippfisken over lang tid: 

Kjent og kjært

Nå, nesten 180 år etter at de nye kassene ble tatt i bruk, er norsk klippfisk fortsatt den mest dominerende, og en av de mest kjente og kjære på det brasilianske markedet.  

Kjente og kjære er også gitarene til Del Vecchio, over 120 år etter at butikken åpnet dørene. På verkstedet sitt benyttet de ulike materialer i produksjonen, blant annet fra de norske klippfiskkassene. 

Kanskje var gitarmakerne "resirkuleringspionérer", kanskje ble de nysgjerrige på fremmede tresorter som gran og furu, eller kanskje de kjente til historien om kassenes unike kvalitet og tenkte: "Dette kan funke til å lage gitarer av?". I alle fall dro de til markedet for å hente brukte klippfiskkasser allerede for 120 år siden.

– Treverket var billig, og det var lett å jobbe med når instrumentmakerne skulle øve seg på å lage gitarer, kan Angelo Del Vecchio fortelle.

Han er en av etterkommerne etter mannen med samme navn, som startet instrumentmakeriet og -butikken i 1902. Angelo den yngre jobber i dag på det som har blitt Del Vecchios "luthiera", der de restaurerer gamle strenginstrumenter. Han kan også fortelle at de fortsatt drar til markedet for å hente brukte klippfiskkasser de kan øve seg på.

Det er usikkert om de fra begynnelsen av kun brukte treverket, eller også de tynne metallplatene. Kanksje begge deler? Og kanskje når de skulle øve seg på å lage resonator-gitarene som Del Vecchio er spesielt kjent for? For på slike gitarer er deler av gitarlokket laget av metall. 

Resultatet er uansett at norske klippfiskkasser har hatt en finger med i spillet når det gjelder Del Vecchios legendariske gitarer. 

Klippfiskkasser 

Opp gjennom tidene har norsk klippfisk tatt reisen over havet i tønner, jutesekker, trekasser med og uten metallforing, i blikkasser og i blikkbokser.

Blikkboksene ble ofte brukt rundt 1920-tallet frem til 1950-tallet. De var ofte forseggjorte og eksklusive, malt med eksotiske motiver eller motiver fra stedet der fisken ble produsert.

Dekorasjonen på boksen kunne rangere fisken etter kvalitet, og den gjeveste klippfisken ble merket med en majestetisk løve. 

I dag er det pappkasser på paller og konteinere som gjelder, men til den største fisken er trekasser av gran eller furu fortsatt i bruk.

For brasilianerne er trekassene nesten like kjente og kjære som fisken de rommer. Kassene er selve symbolet på kvalitet og "hvordan det var i gamledager".

Populariteten sier noe om hvor sterk klippfisktradisjonen i Brasil faktisk er. Kanskje henger det også igjen et gammelt godt rykte om at "klippfisken i slike norske trekasser er av beste sort"? 

Kanskje er det derfor at også klippfisk-pallene har blitt populære i Brasil, i alle fall de som er merket med "Norge, Norway eller Noruega"?

I bærekraftig ånd blir mange av pallene resirkulert til bord, stoler, sofaer, benker og til og med gulv, helst med bokstavtrykket godt synlig, slik som her under en karnevalfestival i Rio, vinteren 2024. 

Og jammen er ikke palle-gulvet bra å danse samba på også! 

Nyere klippfiskhistorie

Det er lenge siden 1850 og Knudtzons første forsendelse med klippfisk i de moderne kassene. 

Det er lenge siden Knudtzon og kassene sørget for at Norge klarte å kapre og beholde oversjøiske klippfiskmarkeder som Brasil.  

I 1878 gikk den siste seilskuteturen med direktesendt klippfisk fra Norge til Rio. Så kom dampskipene, og ikke minst linjefarten med sine motoriserte skip, som ble stadig vanligere fra rundt 1910.

Moderne båter og teknologiske nyvinninger, som for eksempel kjølerom, forenklet, forkortet og forbedret hele fraktprosessen mellom Norge og det søramerikanske kontinentet.  

Knudtzons moderne kasser er ikke lenger moderne. Del Vecchios gitarer er ute av produksjon. Men norsk klippfisk er fortsatt populær. 

Den norske klippfiskens vedvarende popularitet i alle disse årene er en historie om hardt arbeid, stå-på-vilje, økonomiske opp- og nedturer, samt produsenter som med stolthet har levert et sunt, godt og bærekraftig produkt av høy kvalitet - et produkt som har en helt egen plass i brasilianernes hjerter. 

Samlet sett er historien om norsk klippfisk i Brasil en sammensmelting av historier om fiskeri, overlevelse, religion, immigrasjon, sjøfart, håndverk, strategiske forretningsmenn, teknologiske nyvinninger, og ikke minst historier om mat, kultur, tradisjon og mennesker. 

Med til historien hører også det store skiftet i 1950-årene, da Ålesund tok over rollen som Norges klippfisk-by nummer én. Fire dager med tysk bombing av Kristiansund i 1940 er en del av forklaringen. En annen del handler om ålesundernes satsing på innendørs tørkehaller fremfor utendørs tørking på gamlemåten. 

Den morkne plankebiten med "Ålesund-Norge" på, den som hang på veggen hos Del Vecchio i São Paulo, var derfor sannsynligvis av litt nyere dato. Uansett, også gitarene fra Del Vecchio er populære den dag i dag. De selges til høye priser til folk som er litt over middels gitar-interesserte. 

Uansett alderen til plankebiten, så har de norske klippfisk-kassene tilført instrumentene et lag av både kulturell og historisk dybde. Samtidig har de knyttet Norges maritime handelshistorie sammen med brasilianske mat- og musikktradisjoner. 

I dag er bacalhau en av Brasils nasjonalretter. Det er få tradisjonelle spisesteder med respekt for seg selv som ikke har en eller annen form for bolhinos (klippfiskboller), bacalhoada (ovnsbakte fileter med for eksempel poteter, løk, paprika og hardkokte egg), eller bacalhau à brás (revet klippfisk som stekes i panne med poteter, oliven og egg) på menyen.

De aller fleste brasilianere nyter bacalhau i hvert fall til jul og påske. I tillegg spiser over fire av ti bacalhau minst én gang i måneden, ifølge Sjømatrådets undersøkelser.  

Det meste av klippfisken de spiser er fortsatt norsk.