Den norske «småttism’en» er kvelende, kjedelig og tar oss ingen vei. Tenk om vi gjorde mindre smått og ryddet rom for store ting? Bjørn Kjos i Norwegian kunne fortsette å fly mellom byer i Norge, men han og hans ansatte ville ikke bli bedre av å gjøre mer av det samme. Norwegian vinner bare kampen om markedsandeler ved å sette seg nye mål og prøve på det de ikke gjør fra før. Istedenfor å riste på hodet over sene fly fra Bangkok bør vi klappe for de som tør satse. Uten folk som Kjos blir det meste som før!
Illustrasjon: Jens K. Styve
Smått er godt i Norge. Når det satses på markedsføring og utvikling av markeder spørres det sjelden om hva som er oppnådd, men alltid om hva det koster. Er kostnaden tilstrekkelig lav og målsetningen middels ambisiøs, er det meste greit. Satses det derimot stort møtes det ofte med skepsis. – Han skulle nok ikke prøvd seg på dette med langdistansefly, er allerede dommen over Kjos. – Kunne han ikke bare holdt seg til Norge isteden for å tenke så stort? Samtidig hadde ikke Leiv Eriksen oppdaget Amerika om han nøyde seg med å seile langs fjæra. Steve Jobs hadde aldri lagd iPhone om han trodde at finske eksperter på bildekk og støvler allerede hadde laget verdens beste mobiltelefon.
Smått og trygt legges ikke merke til og tar oss ikke videre. Ingen husker konferansen om den er helt lik de fem foregående. Den huskes derimot om du åpner med et lokalt rockeband som blåser tupeen av gjestene. Serverer du lunch utenfor hotellets mørkebrune spisesal kan det til og med hende gjestene vil komme igjen neste år.
Et eksempel på å gjøre ting større og villere er Norges sjømatråd og norske klippfisk-eksportørers sponsing av en sambaskole i Brasil. Under karnevalet i Rio danset og sang 4500 brasilianere om norske folkeeventyr og den norske klippfiskhistorien i opptoget. Alt ble vist live på en av klodens meste sette tv-sendinger som en times reklame for norsk klippfisk. Billig var det ikke, men i jubelen glemte selv sindige nordmenn å spørre hva det kostet. Den målbare merkevare-effekten og opplevelsen trumfet all tvil om at det var verd selv store penger.
Jeg bladde nylig i gammelt reklamemateriell her i Singapore. I haugen av brosjyrer kom jeg over en kampanje for norsk laks fra 1991. På den tiden produserte vi ikke mer laks i hele Norge enn vi i dag gjør i et mellomstort norsk lakseselskaper. Eksporten til Asia var noen beskjedne paller i uka. Likevel var budskapet på brosjyren fra ‘91 knalltøff. I store bokstaver sto det: «The King has arrived». Det er uvanlig tøffe ord fra et lite norsk selskap i utlandet.
Å snakke i store bokstaver faller seg ikke lett for oss nordmenn. Det stokker seg når vi skal ta i, men du verden som det fungerer når vi våger å tenke, snakke og gjøre store ting. «Konge»-kampanjen er fortsatt en snakkis i restaurantbransjen i Singapore. Ikke på grunn av slagordet alene, men fordi vi fløy asiatiske kokker til Norge, arrangerte konkurranser med skikkelige premier og fortalte historien om «The King» som var perfekt for Singapores nasjonalretter.
I USA heter det «go large or go home». Det er både befriende og mye mer inspirerende enn drive på med alt som er smått. Mitt mål for 2014 er å drive mindre med småttisme og satse større. Samtidig håper jeg Bjørn Kjos får flyene i rute slik at det blir enda lettere å heie på en som virkelig tør satse.
SKREVET AV: Christian Chramer
