Myter for fall

Mytene står for fall. Fra innsiden av USA ser jeg et samfunn der det også bor mange som er langt mer bevisste på hva de spiser og hvor maten kommer fra enn det jeg møter i noen andre markeder jeg besøker. De er ikke bare kritiske til hva maten kan gjøre med den enkelte, de er også svært oppmerksomme på hvordan produksjonen av mat og de valg de som konsumenter gjør påvirker miljøet rundt seg. Det er for eksempel lett å se med det blotte øye at New Yorks befolkning slett ikke bidrar til statistikken som forteller om en overvektig amerikansk befolkning. Eller for å være mer presis: Mange av de overvektige kommer fra den delen av verden som jeg kommer fra, og er turister på besøk i byen. Det gjør at mytene står for fall.

Dette betyr at USA er et særdeles krevende marked med svært kresne og kunnskapssøkende konsumenter. For norsk laks er USA betydningsfullt som verdens største marked for atlantisk laks. Nesten ingen andre steder i verden har laksen en så stor andel av det totale sjømatkonsumet som i USA. Disse to forholdene utgjør en fantastisk utfordring for alle oss som jobber i en innovativ norsk laksenæring.

Den amerikanske konsumenten er blant de mest krevende på områder som:

Miljø: Det er i deler av USA et stort fokus på hvilke fotavtrykk vi mennesker skaper i miljøet. Dette gjelder i aller høyeste grad også for  matproduksjon. USA er ved siden av Sverige det markedet der vi får flest miljørelaterte spørsmål. Amerikanerne får oss til å strekke oss enda litt lengre i å samle og dele kunnskap om hvordan produksjonen av norsk laks påvirker miljøet. De strenge kravene de stiller til  åpenhet om den kunnskapen vi har er bra for alle. Vi ser også at de norske systemene på dette området utgjør et konkurransefortrinn for norsk laks.  

Mattrygghet: Amerikanerne er opptatt av hva maten inneholder. En lang tradisjon med industrialiserte ferdigprodukter, og at en betydelig andel av matbudsjettet brukes utenfor hjemmet gjør mange amerikanere opptatt av hva maten de kjøper fra «faghandelen» faktisk inneholder. Det nærmeste vi kommer denne trenden i Norge er Eyvind Hellstrøm som i det siste har vært svært kritisk til ferdigmat. De samme spørsmål han stiller møter matprodusentene i USA fra mange millioner konsumenter. Sammen høres de langt bedre enn det Eyvind Hellstrøm klarer alene. For oss i laksenæringen betyr dette at «If we can make it here, we can make it everywhere”. Den amerikanske konsumenten sitt fokus på hva maten inneholder og mattrygghet gjør at den norske modellen med strenge regler og omstendelig kontroll av matproduksjonen kan brukes som et konkurransefortrinn i andre og stadig mer krevende markeder.

9 USD for 113 gram Norsk Laks. Glad for at de setter pris på jobben som oppdretterne i Norge gjør for å skape gode produkter.

Hvor kommer maten fra: Jeg jobber med opphavsmarkedsføring. Mitt mål er å få konsumenter rundt omkring i verden til å si at den beste laksen kommer fra Norge. I mange markeder er det en utfordring å få restauranter og andre til å si hvor maten kommer fra. I USA er det litt annerledes. Utenfor dagligvaresektoren er det mer og mer vanlig å fortelle gjestene hvor maten kommer fra. Til og med de enormt populære «food trucks» som best kan sammenlignes med en avansert kebabvogn, merker med hvor råvarene kommer fra. For oss med et sporbarhetssystem helt i verdensklasse, og som kan spore laksen helt tilbake til hvilken fjord den kommer fra, så har vi mulighet til å ta ut et betydelig konkurransefortrinn i et marked hvor opprinnelse kan gjøre en stor forskjell.  

Den amerikaneren vi ikke visste fantes, opptatt av miljø, mattrygghet og opphav, gjør at jeg sier som Fred Ebb: «If we can make it there, we can make it anywhere». Og med en innovativ laksenæring i ryggen er jeg overbevist om at vi faktisk kan.

SKREVET AV: Bjørn-Erik Stabell