Innbyggere, hyttefolk, fiskere, næringsliv og offentlige etater. Mange har meninger når et nytt oppdrettsanlegg skal plasseres. - Jeg ønsker mer dialog og større vilje til å finne løsninger, sier lakseoppdretter Eva Kristoffersen i Vesterålen. 

Havbruksnæringen har hatt en rivende utvikling de siste 30 årene. I dag er det oppdrettslokaliteter i en rekke fjorder, og den norske laksen eksporteres til mer enn 140 land over hele verden. For innbyggere langs kysten er havbruksanleggene et relativt nytt bekjentskap som mange har en mening om. Derfor gir søknadsprosessen for en ny lokalitet alle berørte en mulighet til å bli hørt.

- Beslutningsprosessen for en ny oppdrettslokalitet er en omfattende prosess som involverer kommunen, statlige sektormyndigheter, andre næringsinteresser og allmennheten generelt. Det er mange hensyn som skal ivaretas i søknadsbehandlingen før vi fatter vårt vedtak, sier Sigurd Bjørgo, fagleder marin i Sør-Trøndelag fylkeskommune.

Alle har mulighet til å bli hørt

Fylkeskommunen har som oppgave å koordinere søknadsprosessen og sikre at beslutningsprosessen blir god når en ny oppdrettslokalitet skal vedtas. Fra søknaden mottas og til det er fattet vedtak bør det ikke gå mer enn 22 uker. På denne tiden skal søknaden legges ut til offentlig innsyn, kommunen skal gi sin uttale, og alle relevante sektormyndigheter skal fatte sine vedtak og gi sine uttalelser.

- Søknadsprosessen er demokratisk og legger til rette for at innbyggere og andre interessenter skal få mulighet til å bli hørt. Alle kan si sin mening gjennom den offentlige høringen. Disse merknadene følger saken til fylkeskommunen og alle sektormyndighetene. Alle blir hørt, men alle kan ikke få viljen sin når beslutningen skal fattes, sier Bjørgo.

Lakseoppdretter Eva Kristoffersen ser nytten av den grundige prosessen når en ny lokalitet skal besluttes, men opplever ofte at det er de som er negative til et nytt anlegg som får den sterkeste stemmen i lokalmiljøet.

- De som har erfaring med havbruk er ofte positive til nye anlegg, mens de som mangler erfaring er mer skeptiske. Ofte er det de negative stemmene vi hører. De som er imot oppdrett er imot, uansett hva de ulike faginstansene måtte mene. Vi er nok for lite flink i Norge til å heie på det som er bra, sier Kristoffersen.

Vilje til problemløsning

Ifølge henne tar det i praksis et år fra de har et ønske om en ny lokalitet til det nye anlegget er godkjent. I småkommunene i og rundt Vesterålen er dialogen med kommuneadministrasjonen god. Når det gjelder innbyggerne, ønsker Eva Kristoffersen at dialogen hadde vært enda bedre.

- Det er bra når folk tør si sin mening om en ny oppdrettslokalitet. Dialog er positivt dersom det er vilje til problemløsning og en kan komme frem til gode kompromiss. Vi må tørre å møtes ved det samme bordet og diskutere. Da kan vi lære mer om hverandre og skape større forståelse for den virksomheten vi driver, sier Kristoffersen.

Arealplanen

Ifølge Kristoffersen er det når kommunen rullerer arealplanen at det er størst mulighet til å påvirke hva de ulike områdene i kommunen skal brukes til. Det bekrefter også Sigurd Bjørgo i Sør-Trøndelag fylkeskommune.

- Søknadsprosessen er en strengt regelstyrt prosess som skal sikre forutsigbarhet for næringen og en grundig faglig utredning av saken. Med areal som en begrensende faktor er det kommunestyrene som gjennom sine arealplaner styrer industriens tilgang til sjøarealene. Slik sett kan man godt si at det er der politikken spiller størst rolle innenfor klarering av lokaliteter – og ikke hos fylkeskommunene. Når arealplanen vedtas, beslutter lokaldemokratiet om et sjøareal skal avsettes til havbruk eller ikke. I den prosessen har næringen, innbyggere og andre interessenter i kommunen størst mulighet til å påvirke, sier Bjørgo.

Les mer om veien til en oppdrettslokalitet på laksefakta.no