En gruppe dansere virvler rundt i et mørkt rom og ender til slutt i en fargerik konstellasjon – en levende sushibit. De nye filmene Norges sjømatråd har lagt på YouTube går internett rundt i rekordfart. Bare to uker etter lanseringen er de sett av mer enn 500.000 personer. Dermed har de langt overgått Sjømatrådets villeste drømmer om spredning, og de har blitt omtalt på en rekke nettsteder fra hele verden.

«Viral spredning» har vært noe nær den hellige gral for internettmarkedsførere de siste årene. Men hva er det som gjør at sushifilmene sprer seg, mens så mange andre videoer ikke gjør det?

Hva skaper viral effekt?

Forskerne Jonah Berger og Katherine Milkman har muligens noe av forklaringen. De har forsket på hvorfor innhold sprer seg på nett – hva det er som får oss til å klikke «liker» og «del».

Mange tror negative nyheter sprer seg mest. Forskernes funn antyder at dette ikke er tilfelle:

  1. Positive hendelser og nyheter spres mer enn negative.
  2. Innhold som vekker sterke følelser, som overraskelse, glede eller sinne, spres mer enn innhold som gjør oss triste, melankolske eller mildt oppstemt. Graden av adrenalin har altså noe å si.
  3. Nyttig og opplysende innhold spres mye. Nytteverdien er en viktig ingrediens i viral effekt.

Sushifilmene: morsomme og overraskende

Nå kan man si mye fint om dansende sushibiter, men spesielt nyttig kan det vanskelig sies å være. Når sushifilmene deles og spres på YouTube, Twitter og Facebook, er det nok derfor faktor nummer to som spiller mest inn:

  • De er overraskende, ikke minst med Sjømatrådet som avsender.
  • Mange finner dem morsomme.
  • Noen synes de er så kleine at det blir morsomt, se punktet over.

Andre som har håp om viral suksess, bør altså ta læring av Sjømatrådet: Det som får oss til å sperre øynene opp, og det som får oss til å le eller bli forbanna, vil vi dele. Alternativt får du satse på å lage noe skikkelig nyttig. Og hvis du får til noe som både er nyttig, morsomt og overraskende, har du sannsynligvis lagt det virale gullegget.

Forskningsartikkelen til Berger og Milkman er publisert i Journal of Marketing Research og kan leses her.

SKREVET AV: Ingeborg Volan